«I prinsippet,» sa mormor til katt, etter at hun hadde returnert fra sommerheimen, «i prinsippet kan jeg jo være i sommerheimen så ofte og så lenge jeg vil. Men det er ikke slik det fungerer.» Katt så på mormor. Og snøftet litt misfornøyd. Han hadde ikke fått være med til sommerheimen og var litt stuss for det. Ingen jaging av trost i trostebusken i år. Ingen turer i fjæra på morgenkanten. Ingen late dager på terrassen eller «oppovervann» mot brygge og sva. I det hele tatt, han ga katten i mormors utgydelser og unnskyldninger.
«I år har mormorsjelen vært splittet, en glad bit og en bekymret bit. Den glade biten danset langs enga og snuste fornøyd på luften. Den sukket av glede over såpestykket på badeskjæret og lo av glede over dugg om morgenen. Den bekymrete biten lurt på deg og kompisen din og den beste av oss. Hvordan var det med dere? Det hjelper litt med morgensnakk og kveldsnakk på telefonen, men det er liksom ikke nok.»
Katt snudde ryggen til og gikk. Mormor funderte videre for seg selv. Mormorlivet i sommerheimen hadde tatt enda en ny vending. Mormorsjelen fant ikke den sedvanlige roen og gleden. Det var en skrikende mangel på forventning, trodde hun. Etter at alle hadde reist og det bare var brennmaten og mormor igjen, var det ingen å vente på. Ingen av hennes som skulle komme. Bare mormor som skulle dra, når tiden var inne. Og så dro hun. Litt forvirret og med en merkelig lengsel etter før, i seg. Brennmaten ble helt alene. Mormor tror ikke den venter på noen.
